torsdag 5. januar 2012

Fru Solseth gjør ting hun ikke kan!!!

Etter å ha snakket mye om det, har jeg endelig gjort alvor av det. Startet prosjekt; ” lære-meg-å-stå-slalom-sånn-at-Solseth-gutta-ikke-har-verdens-dølleste-mamma-selv-om-jeg-lovde-meg-selv-på-tro-og-ære-og-ved-satans-navn-både-en-og-to-ganger-at-jeg-aldri-aldri!!-skulle-sette-mine-bein-i-en-alpinbakke-etter-siste-turen-i-9.-klasse-prosjektet”. Prosjektet har nok ikke bare en lang tittel, men blir nok også et laaaangtids- prosjekt. Prosjektet har nok virket håpløst for flere enn meg. Mr. Solseth har bare blåst i nesa og små-ledd når jeg har snakket om det. Det ble ikke noe mindre blåsing i nåsa`n og humring i heimen i går likevel da det nye utstyret kom i hus og jeg stolt fortalte at jeg skulle til Hafjell i morgen. 

Kommentarer som; ”hvis du skar kåste på deg en time mæ skiskole i mårra, må du læsa deg opp på dansken slekk at du får kommunisert mæ dom ændre på skiskolen!!” og ”Du har vel donorkort?”

Etter å ha reklamert om turen til Hafjell på Facebook i går, strømmet lykkeønskningene på i fra øst og vest. Jeg har vel meg sjøl å takk, når jeg reklamerer om det der og ikke akkurat har skrytt på meg ferdigheter i alpinbakken.(Og det med god grunn) Den beste kom i fra ei ”gammal” studievenninne på Lillehammer som hadde stor sympati med meg og forstod godt hvorfor jeg grudde meg stort til prosjektet. Hun tipset om at jeg burde klistre en rød ”L” i bakhodet på hjelmen. Som kjent står jo slike ”L`r” for "livsfarlig" eller "looser", eller sånn egentlig er det vel "learner". For min del tror jeg den står for: ”Livsfarlig learner-looser”. 

For de som ikke skjønner hvorfor dette er et taper- prosjekt, kan jeg forklare at jeg er drit-redd for høyder, jeg er redd alt som går fort som jeg ikke har kontroll på og har hjul og bremser, jeg er livredd for å ikke klare ta heisen, jeg er over gjennomsnittet redd for å dette, både fordi det kan gjør vondt, men mest fordi andre kan se det, jeg er, eller var bekymret for at jeg ikke skulle få på skoa, ikke få på skia, livredd for å ikke få AV skia i et evt. nødstilfelle, (man vet aldri når man sitter planta i toppen av en granlegg og desperat trenger å få løst ut skia, er jo sikkert mega- vanskelig å klatre ned ei buske med ski) jeg tenker nok mer en de fleste på om dama i skranken synes jeg er sikkelig dust som ikke vet hva ”Key-card” er og egentlig alt annet utenkelig det går an å være redd og bekymret for i en alpinbakke.(Jeg måtte forsikre meg med dama i skranken at det ikke var mulig å tulle seg bort i feil heis og havne i noe "svart" løype. Det trodde hun ganske så sikkert ikke skulle være mulig) Men mest, er det frykten for kombinasjonen bratt, glatt, langt, ski, meg og null kontroll.

Men jeg tok mine forhåndsregler. En gammel dame jeg kjenner har også hatt en tendens til å krisemaksimere all verdens tenkelige situasjoner og har derfor hatt noen ”regler” gjennom livet. Blant annet at hvis man skal legge ut på lengre turer enn å tusle rundt på kjøkkenet, må man ta på seg strømpebukse uten hull i, den nyeste og peneste trusa (eller ”buksa” som hun sier, blir jo litt i overkant vulgært å si trusa må vite) og stelle tå- neglene sine!! Alt dette (og litt til), i tilfelle noe skulle skje. ”Tenkj om en skulle havne utfor ei ulykke å bli sendt på sjukehus, også har`n itte ”bukse” mæ strikk i??!?)
Jeg tenkte en ekstra tanke på den gamle dama i dag da jeg drog på meg ”buksa”, men var rett og slett litt bekymret for at det kunne være sløseri å ta på den nyeste og peneste ”buksa” MÆ strikk i. Det slo meg at det kanskje kunne være fornuftig å bruke opp igjen den fra i går, sånn rent praktisk for å spare vask.(Det er jo ikke utenkelig at uhell kan skje i utførelsen av slike prosjekter)
Men med hel, ren og pen ”bukse”, forsikret om at sikkerhetsutstyret var med, lokalisert heiser og bakker først med joggesko (for å ikke få vonde bein før kjøringa, nøye planlagt før jeg dro hjemmefra) testing om jeg fikk av-og på sko før noen kunne se meg, bærte skien med meg så langt som mulig(var jo redd jeg ikke skulle komme meg av flekken på flatmark) og til slutt sjekket jeg om jeg fikk av meg skiene, tilfelle nødstilfelle. Etter å ha studert en del andre om hvordan heiskortmaskinen fungerte og hvordan komme seg på heisen, kastet jeg meg ut i det. Og det gikk overraskende bra!! Men på toppen der kjente jeg det, ekkel følelse i magen, redd, uvel, frykt og sinne. Enormt sinne på meg sjøl, som nok en gang utsetter meg sjøl for sånn idioti. Bakken er jo sinnsyk bratt OG glatt!! Men til min egen og alle andres store overraskelse kom jeg ned, hel?! Ingen bein-og/eller armbrudd, ikke så mye som en bitteliten forstuelse en gang, ikke brist, ingenting!!! Runde 2 gikk bedre og den 3. runden tenkte jeg; ”Pokker!!! Jeg kjøpte klippekort med 5 klipp og det holder jo ikke, dette var jo moro!!” Det ble 7 runder til, og egentlig hadde jeg lyst til å kjøre mere, men kne og føtter begynte å bli stive og vonde, så da ble det ”kvelden”. Alt gikk SÅ fint J Se så blid!!
(Ja, ja, ser ut som en dust)

Jeg overvant frykten for den forbaskade møkka-bakken som er stup-bratt og glatt. (Som jeg tidligere har ment at kunne rettes litt ut, om ikke annet kunne de vel ha gruset eller saltet litt) Dette frister til gjentagelse. Neste gang skal jeg driste meg fra barnebakken og over til familiebakken J


Forresten stod denne på kjøkkenet da jeg kom hjem i dag, Mr. Solseth hadde forbredt seg på sykebesøk.

 Nå er det natta fra Solseth!!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar